For litt over et år siden realiserte jeg den store drømmen og kjøpte Jaguar XJ til tross for mange advarsler om at denslags tilbragte mer til på verksted enn på veien. På verksted har den ikke vært i det hele tatt, men derimot har den gitt meg mange herlige timer bak rattet med et smil om munnen. Dog feiget jeg ut og kjørte tysk stasjonsvogn i vinter. Etter 10 000 km med sliten 90 hk bensinfirer og manuelt gir har jeg fått nok. I år må det bli en annen vinterbil.
Jeg har alltid vært svak for P38, men noe nærmere enn å titte på biler på finn er jeg aldri kommet. Drevet av frustrasjonen over min vinterbil fikk jeg i våres endelig ut den berømte fingeren og prøvekjørte et par. Jeg var ikke helt overbevist med en gang, men etter å ha snakket litt med venner og familie var det liten tvil om at det var en slik en jeg skulle ha. Ingen av dem hadde noe positivt å si om bilen i den hele tatt, og mente jeg var både idiot og det som verre er hvis jeg slo til på en slik.
Så nå vil jeg gjerne presentere... Kjøpt inn kun på ren trass

1998 Range Rover 2,5 DSE
Riktignok har den rullet 290 000 km, interiøret lukter bokstavelig talt fjøs (tror aldri jeg har sittet i en bil som er så skitten innvendig), lakken er matt og minner mer om sandpapir enn noe annet og den går som en bøtte møkk, men alt virker som det skal og bilen er nydelig å kjøre.
Nå er det bare å finne frem såpevann og poleringsmaskin og se hva som finnes under skitten. Når det er gjort skal denne få lov til å frakte meg de 9 milene fra min ringe bolig på Holmenkollens solside til arbeidet i Drøbak og tilbake hver dag. Så får vi se hvem som ler sist, den kanskje overdrevent optimistiske eier eller de som advarte ham.